Sammen med over 11.000 andre nordmenn og nordkvinner, meldte jeg meg på skrittellerkonkurransen "dytt". Da sjefen min på jobb kom med en fin liten brosjyre og spurte om det var noen som hadde lyst å være med på dette, tenkte jeg "hvorfor ikke", og sa øyeblikkelig ja. Lite visste jeg hva dette faktisk innebar.
Har man et lite snev av konkurranseinstinkt er jo denne type motivasjonskampanje for å få det norske folk mer i bevegelse rett og slett livsfarlig. I tillegg til at det deles ut premier i regi av dytt.no og at det ligger topplister inne på nettsiden som oppdateres etter hvert som du legger inn antall skritt, så har vi også flere interne konkurranser på jobb, både lag mot lag og individ mot individ.
Noen legger mer i dette enn andre. For mens noen gjør dette for moro og som bonus for egen helse, er det blodig alvor for visse andre (les: ihvertfall ikke meg) Hver gang jeg får et lite hint om at noen er/har vært/skal ut på tur eller på trening kjenner jeg det svir i hjertet, og jeg må umiddelbart ut å trene jeg også! Gnagsår, gangsperre og kramper er ingen hindring - ut skal man! I all slags vær og vind. Frostskader og koldbrann kan man ikke tenke på akkurat nå, det får faktisk vente til konkurransen er over.
Å kjenne litt på samvittigheten når man sløver på sofaen, er vel i og for seg bare bra, men når du ikke kan sitte ned i mer enn 5 sekund, og du tar deg selv i å spise middag mens du går fram og tilbake, da har det kanskje tatt litt av? De 5 sekundene rumpa faktisk er i kontakt med stolen, bruker man til å regne ut hvor mange skritt man kunne fått i samme periode. Alle bekymringer man har hatt tidligere er som smårips å regne i motsetning til planleggingen, stresset og arbeidet man har med dytt. Dette er ikke for hvem som helst!
Og utfordringene står i kø. For eksempel har jeg aldri før vært så snar i dusjen. Skrittelleren legges pent på hylla, og så tas det ett langt skritt for å komme inn i dusjen, hvor jeg står bom stille i maks 2 minutt, og så rett ut igjen. Rekker ikke å tørke meg mer enn nødvendig, før trusa kommer på og skrittelleren likeså! Og for ikke å snakke om i trafikken. Bilkjøring er jo det samme som null skritt, så det er om å gjøre å suse avgårde langt over fartsgrensa, slik at man raskest mulig kan komme seg ut og opp på beina igjen... Heller fartsbot enn å miste verdifulle dytt-sekunder! Bestemor kan vente med å gå over veien, og ungene har uansett ikke noe uti gata å gjøre. De må pent passe seg, jeg er jo tross alt med på dytt!
Man kan ikke gå verken på kafé eller i forening. For enhver situasjon man på forhånd aner kan innebære sitting over lengre tid, er helt uaktuelt. Her skal det nemlig trimmes fra morgen til kveld. Og når kvelden kommer og man er så sliten at man lurer på om det faktisk noen gang er fysisk mulig å gå ett eneste skritt til, ligger man allerede og grubler over hvordan man skal få nok skritt neste dag!
Måtte denne konkurransen være over snart! Og neste gang noen kommer med en brosjyre det står dytt.no på, takker jeg pent nei!
