Okei, greit! Jeg kan vel likså godt bare innrømme det en gang for alle! Jeg er til tider litt vel vimsete eller distré! Hjemme hos meg forsvinner ting bare uten videre, og dukker opp på de mest finurlige plassser. Hva skrujernet egentlig gjør i kjøleskapet og fjernkontrollen i tørketrommelen har jeg ikke noe godt svar på, annet enn at det faktisk må være at tingene flytter på seg helt av seg selv.
Jeg har enda til gode å være på overnattingsbesøk hos venninner uten å glemme noe igjen. Klær, smykker, sko, tannbørst - you name it! Er rett og slett umulig å få med seg alt jeg pakket ned før jeg dro. Så når vi jentene reiser hjem etter et helgebesøk, kan jeg med ganske stor sikkerhet si at hvis vertene for helgen finner noe som ikke tilhører dem er det mitt. Sorry, men sånn er det bare!
Utdrikningslaget til en av mine aller beste venninner gikk jeg glipp av fordi jeg ikke fikk med meg hvilken helg det skulle være, jeg har kjøpt samme kjole to ganger i samme butikk på samme dag og jeg har klart å bli stående igjen i fergekøen selv om jeg var der 20 minutter før ferga skulle gå og uten at ferga var full. Umulig sier du? Nåneidu, for denne skrotten er ingenting umulig! Slikt bare skjer!
Når man ikke vet hvilken dag det er, går det jo heller ikke an å få med seg hva som skal skje til enhver tid. Heldigvis har jeg mange venner som er flinke til å passe på at jeg er på rett plass til rett tid, selv om dette glipper av og til. Når jeg i tillegg har en hukommelse som er ca lik null, skjønner du kanskje at dette kan bære galt av sted. Kommer jeg på noe, må jeg si det med en gang slik at jeg ikke glemmer det, noe som gjør at jeg ikke rekker å sile ut unyttig info. Å gi en viktig beskjed til meg kun én gang, er ikke noe vits en gang! Inn og ut samme øret!
Jeg kan virkelig skjønne at dette kan være til stor frustrasjon for mange, så sorry! Det er virkelig sant at jeg prøver å konsentrere meg, men med mange eksterne forstyrrelser er dette svært vanskelig! Tidlig demens? I think so!
lørdag 30. oktober 2010
torsdag 28. oktober 2010
Gis bort!
Når man har fritidsproblemer slik som jeg, kan man finne på veldig mye rart. Som å snoke rundt på finn.no for å finne noen nye "skatter". Men det som er enda kjekkere enn det, er å se hva folk faktisk får seg til å gi bort på nettet. Trodde i utgangspunktet dette kunne være genialt for de som trenger forskjellige saker og ting, men skjønte fort at dette kun er en enkel måte å bli kvitt søppel på. Gidder du ikke å gå helt til søppelboksen? Frykt ikke, bare legg det ut på finn, så er det noen andre som kommer hjem til deg og henter det.
Eller, jeg kan i grunnen ikke tro at det faktisk er noen som er interessert i å reise hjem til noen andre for å overta grytkluter, trestolper, blader eller luer. Hva i all verden skal folk med dette? Jeg har da vel ærlig talt drit nok selv flytende rundt i leiligheta, om jeg ikke skal fylle den med ytterligere mer skrot ingen andre er interessert i.
Verdiløse gjenstander uten funksjonsverdi skulle man strengt tatt tro var uten interesse, men iom at det faktisk stadig blir lagt ut på nettet, må det kanskje være noen som svarer på forespørslene. Men at det kan være noen som ønsker seg dørkarmer og råtne gamle sofaer, har jeg dårlig tro for. Jeg lo uansett høyt da jeg så at noen ga bort en hane og et halvferdig sudokohefte. Det fins tydeligvis ikke grenser!
Eller, jeg kan i grunnen ikke tro at det faktisk er noen som er interessert i å reise hjem til noen andre for å overta grytkluter, trestolper, blader eller luer. Hva i all verden skal folk med dette? Jeg har da vel ærlig talt drit nok selv flytende rundt i leiligheta, om jeg ikke skal fylle den med ytterligere mer skrot ingen andre er interessert i.
Verdiløse gjenstander uten funksjonsverdi skulle man strengt tatt tro var uten interesse, men iom at det faktisk stadig blir lagt ut på nettet, må det kanskje være noen som svarer på forespørslene. Men at det kan være noen som ønsker seg dørkarmer og råtne gamle sofaer, har jeg dårlig tro for. Jeg lo uansett høyt da jeg så at noen ga bort en hane og et halvferdig sudokohefte. Det fins tydeligvis ikke grenser!
søndag 17. oktober 2010
Kroppslig forfall - en kamp mellom arv og miljø
Jeg husker da jeg som barn kunne spise hva jeg ville og hvor mye jeg ville uten at dette på noen som helst måte medførte annet en magevondt. Det var den tiden da jeg ikke klarte å sette meg inn i de voksnes bekymringer om kilo, kalorier og dietter, uansett hvor hardt jeg prøvde. Mange har i årenes løp sagt at du kommer til et punkt i livet hvor dette snur, og at det fra dette punktet bare går en vei - nemlig nedover.
Fra dette punktet må du trene nesten usannsynlig mye for at det skal kunne veie opp mot vanlig norsk husmannskost. Er du så uheldig at du skeier ut med et drops eller en halspastill, er du allerede ute å kjøre. Å sniffe inn duften av nybakte kanelboller eller å være så uheldig å passere godtehyllen i butikken er plutselig nok til å legge på seg 2 kilo. Det verste av alt er at du vet du har passert dette punktet først når det er altfor sent. Og da er det ingen vei tilbake.
Mange både tror og føler at de ikke har kondis, og jeg har i lengre tid vært en av disse. Det var først da jeg forstuet foten for noen måneder siden og ble mer stillesittende enn hva som normalt er, at jeg faktisk innså at det mikroskopiske lille snevet av noe som du egentlig ikke kunne definere som kondisjon, faktisk kunne bli enda verre. Jeg trodde det ikke, men det er faktisk sant. Det merket jeg nemlig idag da jeg skulle ut å teste sykkelen min etter at den hadde fått hvilt seg i lengre tid enn hva som er godt for en sykkel. En liten tur rundt kvartalet resulterte i astma, pusteproblemer, lungebesvær og nedsatt allmenntilstand. Jeg har en mistanke om at dette er et lite varsku at noe må gjøres med kroppens helsetilstand.
Det jeg så langt i livet har vært så heldig å få arve av mine forfedre og eldre slektninger er en garanti om uhåndterlig magefasong, brede hofter, stor rompe og kraftige lår. Arveavgiften er et høyt månedlig beløp som settes inn på kontoen til nærmeste treningssenter. Som bevis for innbetalte kroner får man et medlemskort som sjelden eller aldri blir brukt, og som en derfor ikke trenger å ta vare på.
Når det kommer til kampen mellom arv og miljø er jeg sannelig ikke helt sikker på hva jeg skal konkludere med. Jeg tror rett og slett at du arver et utgangspunkt og så er det miljøet rundt som påvirker i hvor stor grad du gidder å jobbe for å beholde dette gjennom livet. Men jeg gir meg ikke uten kamp. Den kroppslige utviklingens fadese er én ting, men kondisen har bare med å melde sin ankomst!
Fra dette punktet må du trene nesten usannsynlig mye for at det skal kunne veie opp mot vanlig norsk husmannskost. Er du så uheldig at du skeier ut med et drops eller en halspastill, er du allerede ute å kjøre. Å sniffe inn duften av nybakte kanelboller eller å være så uheldig å passere godtehyllen i butikken er plutselig nok til å legge på seg 2 kilo. Det verste av alt er at du vet du har passert dette punktet først når det er altfor sent. Og da er det ingen vei tilbake.
Mange både tror og føler at de ikke har kondis, og jeg har i lengre tid vært en av disse. Det var først da jeg forstuet foten for noen måneder siden og ble mer stillesittende enn hva som normalt er, at jeg faktisk innså at det mikroskopiske lille snevet av noe som du egentlig ikke kunne definere som kondisjon, faktisk kunne bli enda verre. Jeg trodde det ikke, men det er faktisk sant. Det merket jeg nemlig idag da jeg skulle ut å teste sykkelen min etter at den hadde fått hvilt seg i lengre tid enn hva som er godt for en sykkel. En liten tur rundt kvartalet resulterte i astma, pusteproblemer, lungebesvær og nedsatt allmenntilstand. Jeg har en mistanke om at dette er et lite varsku at noe må gjøres med kroppens helsetilstand.
Det jeg så langt i livet har vært så heldig å få arve av mine forfedre og eldre slektninger er en garanti om uhåndterlig magefasong, brede hofter, stor rompe og kraftige lår. Arveavgiften er et høyt månedlig beløp som settes inn på kontoen til nærmeste treningssenter. Som bevis for innbetalte kroner får man et medlemskort som sjelden eller aldri blir brukt, og som en derfor ikke trenger å ta vare på.
Når det kommer til kampen mellom arv og miljø er jeg sannelig ikke helt sikker på hva jeg skal konkludere med. Jeg tror rett og slett at du arver et utgangspunkt og så er det miljøet rundt som påvirker i hvor stor grad du gidder å jobbe for å beholde dette gjennom livet. Men jeg gir meg ikke uten kamp. Den kroppslige utviklingens fadese er én ting, men kondisen har bare med å melde sin ankomst!
fredag 8. oktober 2010
Facebook! umulig å være uten..
For en del år siden fikk jeg en msn-melding om at jeg måtte lage meg en profil på noe de kalte for facebook. Skjønte ikke greia med det i begynnelsen, men kun kort tid etter var jeg hekta. Det er jo rett og slett umulig å ikke elske facebook. Tidenes oppfinnelse er et faktum. Men hva er det som egentlig er så utrolig med dette nettforumet hvor rettskriving og sosial intelligens ikke er noe krav? En nettside hvor man logger seg inn med personlig passord, for så å legge ut enhver liten intim detalj om ditt kjærlighetsliv, forestående begivenheter, hverdagsdetaljer osv osv
For det finnes rett og slett ingen grenser for hva folk legger ut. Én ting er at man ikke har noe som helst form for filter når det gjelder hvilke bilder og videoer man legger ut, og at man uten å vite det plutselig befinner seg i fotoalbum til folk du såvidt kjenner. Hvem vil vel ikke det? En helt annen ting er at noen har et meget stort behov for å fortelle alle sammen hva de har på tapetet de neste minuttene. En gang for alle: NEI, jeg er ikke interessert i å vite at du er hjemme/borte/på do/blitt tjukk o.l. Uansett hva du har tenkt å gjøre idag, trenger du ikke å oppdatere statusen din hvert 3. minutt. Alle vet at at du ikke har noe annet å gjøre enn å være innom facebook (jeg heller har ikke det), men du trenger ikke å vise det. Det er bare patetisk!
Noe som jeg synes er utrolig morsomt er de som legger til absolutt alle de kjenner, og enda noen flere, uten at de helt klarer å huske på dette til enhver tid. For hvor lurt er det egentlig å fortelle at du er ute på shopping, når du har levert inn egenmelding/sykemelding i tillegg til at du har sjefen/kollegaer som venner. Det er ikke akkurat dette som er morsomt, men tanken på hvor lite festlig det blir for vedkommende å se folk i øynene på jobb neste dag. Evt de som har foreldre/barn som venner, og likevel forteller i detalj om utfallet siste tur på byen. Eller, her trekker jeg tilbake det jeg sa om at dette kunne være morsomt, for dette er rett og slett bare trist.
Men for oss som faktisk klarer å begrense selveksponeringen, eller i hvert fall kan sile ut de aller minst interessante opplysninger/dokumentasjoner fra et ellers kjedelig hverdagsliv, så er faktisk facebook en genial oppfinnelse. Du bruker overflødig fritid til å oppdatere deg på omverdenen. Mediesladderet går fra kjendisverdenen og til et sted vi faktisk kjenner oss igjen i, og som omhandler folk vi kjenner. Det er vår egen lille, lokale versjon av se & hør! I love it! Men for all del... Det er enda godt det finnes en knapp som heter: "Ignorer"
Prekast på fjesbokji :)
For det finnes rett og slett ingen grenser for hva folk legger ut. Én ting er at man ikke har noe som helst form for filter når det gjelder hvilke bilder og videoer man legger ut, og at man uten å vite det plutselig befinner seg i fotoalbum til folk du såvidt kjenner. Hvem vil vel ikke det? En helt annen ting er at noen har et meget stort behov for å fortelle alle sammen hva de har på tapetet de neste minuttene. En gang for alle: NEI, jeg er ikke interessert i å vite at du er hjemme/borte/på do/blitt tjukk o.l. Uansett hva du har tenkt å gjøre idag, trenger du ikke å oppdatere statusen din hvert 3. minutt. Alle vet at at du ikke har noe annet å gjøre enn å være innom facebook (jeg heller har ikke det), men du trenger ikke å vise det. Det er bare patetisk!
Noe som jeg synes er utrolig morsomt er de som legger til absolutt alle de kjenner, og enda noen flere, uten at de helt klarer å huske på dette til enhver tid. For hvor lurt er det egentlig å fortelle at du er ute på shopping, når du har levert inn egenmelding/sykemelding i tillegg til at du har sjefen/kollegaer som venner. Det er ikke akkurat dette som er morsomt, men tanken på hvor lite festlig det blir for vedkommende å se folk i øynene på jobb neste dag. Evt de som har foreldre/barn som venner, og likevel forteller i detalj om utfallet siste tur på byen. Eller, her trekker jeg tilbake det jeg sa om at dette kunne være morsomt, for dette er rett og slett bare trist.
Men for oss som faktisk klarer å begrense selveksponeringen, eller i hvert fall kan sile ut de aller minst interessante opplysninger/dokumentasjoner fra et ellers kjedelig hverdagsliv, så er faktisk facebook en genial oppfinnelse. Du bruker overflødig fritid til å oppdatere deg på omverdenen. Mediesladderet går fra kjendisverdenen og til et sted vi faktisk kjenner oss igjen i, og som omhandler folk vi kjenner. Det er vår egen lille, lokale versjon av se & hør! I love it! Men for all del... Det er enda godt det finnes en knapp som heter: "Ignorer"
Prekast på fjesbokji :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)