Merkeklær

Den siste tiden har det vært en stadig tilbakevendende diskusjon angående merkeklær som er laget og beregnet til barn. Og som foreldre (les: mødre) løper til butikken for å få kjøpt og tatt med seg hjem til gullungene. Canada Goose, Parajumpers og Louis Vuitton er noen blant mange "må-ha"- merker, som man ikke er noe særlig til kar (eller frøken) hvis man ikke har.

Debattene rundt på nettet tar helt av, og mens noen få mener at de som ikke har råd til dette bare er misunnelige, er flesteparten enige om at dette er helt bak mål! Og det har til og med vært flere som har kommentert at det burde vært forbud mot dyre klær til barn. Pøh! Når "nyhetene" på merkeklærfronten ankommer butikken, bruker jeg å dra innom for å kjøpe alt! Bare fordi jeg kan og fordi ingen andre skal få! Så drar jeg hjem, legger alt inn i skapet og ler høyt av at ingen småbarnsforeldre kan kle opp det siklende, sølete, lille avkommet i siste skrik. Ingen skal fortelle meg hva jeg skal gjøre!!

Min favorittaktivitet er å dra til nærmeste barnehage rundt stengetid og høylytt mobbe barna for de utrolig triste og billige klærne de har på seg. "Er dere fattige eller?" bruker jeg å si, før jeg ler rått! Ja, for ærlig talt. Jeg har da ikke barn selv som jeg kan kle opp i de fine klærne, så da må jeg jo heller rakke ned på de som har stygge, ekle, billigkjedebutikklær! "SE på den dressen du, den er jo sååå last year!" Da koser jeg meg.

Kvaliteten på de dyreste merkene, er jo helt sinnsyk. Klærne varer og varer og varer. År etter år - det er rett og slett ikke grenser for hvor lenge man kan bruke dem! Sikkert i flere hundre år! Bare synd at minien har vokst ut av hele garderoben etter et par måneder, og ikke minst at klærne er ute av moten etter ca et år.

Merkeklær er veldig viktig i dag, og det tror jeg at det er mange som ikke skjønner! For hvordan skal man ellers kunne se forskjell på fattig og rik? Jeg bare spør!

Det var en gang ei ferge...

Jeg var på Bjarkøya og besøkte min søster og hennes familie for noen dager siden. Dit skal jeg aldri, aldri, aldri mer! Hvis man i det hele tatt kommer seg over dit til naboøya med livet i behold, er det langt i fra sikkert at man noen sinne kommer seg helberget tilbake. Den ferga som egentlig skal gå der, går svært sjelden. Og nå snakker jeg ikke om de fullstendig håpløse fergerutene som sier at det er avgang ca hver femte time. Neida, jeg snakker om at når fergen endelig legger fra kai, så havner den enten i fjæra, på grunn, eller meier ned de stakkars fergeleiene som alle vet ikke tåler en svær holk dundrende inn i treverket!

Å legge mitt skjørbare liv i noen andres hender er én ting. Men å frivillig være med MS Dyrøy på tur, er etter mitt syn like trygt som å være med et Twin Otter-fly med en full pilot bak spakene. Og de fleste vet jo hvor bra det kan gå... Ikke vet jeg hva som egentlig feiler fergen, for jeg er verken maskinist eller noen ekspert på båter generelt, men jeg kan jo tenke så langt at hvis du verken kan styre eller bremse båten du er kaptein på, så har du igrunnen ganske dårlige odds!

Kommunepolitikerne har lenge kjempet for at vi skal få fastforbindelse mellom øyene, i form av tunnell og bru. Det hadde jo vært superbra, for da kan jeg kjøre dit akkurat når jeg vil, og jeg slipper å sitte en halvtime med hjertet i halsen, og be en stille bønn om at jeg skal få lov å leve enda en stund til. Men så har fylket sagt nei til dette prosjektet. For ei som stemmer på det partiet som har den fineste logoen, er det vanskelig å sette seg inn i politikken og hvordan dette fungerer. Men jeg visste helt ærlig ikke at fylket bare kunne si nei! NEI! NIKS! NJET! Ingen tunnell skal dere få til Bjarkøya! Og så tenker jeg at de ler og godter seg fordi de endelig har klart å ødelegge næringslivet, livsgrunnlaget og boforholdene til enda noen flere av Norges innbyggere. Ikke skal dere få tunnell, ikke skal dere få ny ferge og ikke skal dere få fergelei som fergen faktisk kan legge til ved.

Det jeg egentlig ville si var at det har vært kjekt å bli kjent med alle dere der ute på Bjarkøya! Hvis det noen gang går ei ferge over sundet, og dere kommer dere helskinnet på land, må dere mer enn gjerne stikke innom på besøk, men jeg for min del har reist den strekningen med ferge for aller siste gang....

Livsfarlig trafikk...

På et eller annet vis er vi alle trafikanter. Enten vi vil eller ikke, så er vi nesten daglig en del av trafikkbildet. Og det er ikke det at jeg blir lett irritert eller noe, men uansett hvilket fremkomstmiddel jeg bruker er det så godt som umulig å ikke bli irritert på de andre som befinner seg på veiene. Hvis man bare har tatt joggisene på og skal tusle seg en tur - naturvennlig som det er  - så er det garantert en idiot som sneier tærne dine idet du skal krysse gaten, selvsagt på de fine hvite stripene som finnes rundt om kring. Klarer du å komme over i veien med livet i behold kan du ta deg fan på at en gul torpedo med to hjul og kondombukse ruser forbi i ei så voldsom fart at skjerf og lue flyr avgårde og handleposenes innhold ligger strødd rundt i grøfta. Jævla syklister tenker jeg!

Det hender jeg prøver å være sprek og sykle til jobb. Nesten hele veien har jeg ei stripe med asfalt utenom bilveien som jeg faktisk tror er bygget ene og alene for at fotgjengere og syklister kan ferdes trygt i trafikken. Perfekt! Men også her møter jeg utfordringer, for selv om jeg går pent av sykkelen før jeg skal krysse gata, står jeg også nå i fare for å bli meid ned av både bilister og andre syklister, som tydeligvis har det så travelt at de helst skulle vært framme i går. Ja herlighet, selvfølgelig skal ikke jeg stå i veien for de som har det travelt... Jeg vil jo bare krysse gaten for å komme meg på jobb! Ikke noe mer enn det! Med hjertet i halsen, men dog trygt på andre siden av veien, setter jeg meg på sykkelsetet igjen. Og da kommer neste irritasjonsmoment: fotgjengerne! De går som regel 5 i bredden, eller med barnevogn og hund og gudene vet hva de absolutt må drasse med seg når de skal ut på tur. Jeg gir faen, og blir den jævla syklisten jeg selv hater så høyt. Jeg meier ned det jeg møter av små barn med lyseblå ryggsekk, pensjonister med krykke og stokk, hunder, katter og ellers det jeg møter. Og dette selv uten selvlysende jakke og kondombukse!

Irriterende som det er å være både syklist og fotgjenger, holder jeg meg heller til bilen! Da er det som en lek å komme seg fra A til B. Skulle man tro jo egentlig tro, men NEEEIDA! Her må man følge trafikkreglene, stoppe på rødt lys, overholde vikeplikt osv osv. Det trenger tydeligvis verken fotgjengere eller syklister. De bare suser ut i gata, og hyler og skriker for at bilene er nærmere enn halvannen meter. Og som om at det ikke var nok, treffer man på oldemor på nitti, med tilhørende rullator. Midt uti rundkjøringen lister hun seg forbi med handleposen fra Rimi trygt plassert i kurven foran. Hun holdt delvis vikeplikten, men reglene rundt røykepausen hennes midt på veien, må jeg rett og slett si at jeg ikke kjenner så godt. Som bilist må man altså følge trafikkreglene i tillegg til at man skal vise hensyn til de som ikke gjør det. Det blir straks litt vanskeligere.

Uansett hvordan veinettet blir bygd ut er det noen som er misfornøyde. Bilistene vil ikke være på samme vei som verken syklister, busser, fotgjengere, traktor eller andre biler. Syklister vil ikke være sammen med fotgjengere, og fotgjengerne vil ikke være på samme vei som noen andre. Jeg forstår til en viss grad at folk blir frustrert i trafikken, og jeg forstår enda bedre at å lage et veinett hvor alle er hundre prosent fornøyd er vanskelig og at så lenge ingen tar hensyn til noen har vi et kjempeproblem....

Tv-lisens må man ha...

Kom over en artikkel på dagbladet.no idag som forteller at den nye NRK-sjefen Thor Gjermund Eriksen ber om mer penger. Det kan jeg jo forsåvidt forstå, for ingen nybakt sjef med respekt for seg selv sitter vel stille og er fornøyd med pengene han eller hun har å rutte med. Spesielt ikke når de vet at det er mulighet for å få mer! Og det er det jo i denne saken! NRK er jo et stort spleiselag som vi alle sammen gladelig er med på å støtte. Og 90kr ekstra... Hva er vel det? Én utepils en solfylt sommerdag? "Nei takk, jeg skal ikke ha noe å drikke. Jeg bare nyter sola og varmen, mens tv'en står til pynt hjemme"

Som de fleste andre artikler på ulike nettaviser, greide også denne å provosere mange av det norske folk, og kommentarene lot ikke vente på seg.

Noen av de som har kommentert under artikkelen, skriver at de har kvittet seg med tv-en, og dermed er problem løst! Haaallooo? Nå må folk ærlig talt tenke seg om minst to ganger før de handler. Kaste ut flatskjermen? Hva skal ungene da gjøre? Kjede seg? Leke med andre unger? Eller Gud forby, kanskje gå ut å klatre i trær? Er dere faktisk klar over at dette kan være livsfarlig - jeg kjenner faktisk en som kjenner en som hørte om et barn som en gang datt ned fra et tre. Heldigvis gikk det bra, men det kunne jo gått riktig så gale. Hvilket land er det vi vil barna våre skal vokse opp i? Skjerp dere, og hold dere for god for slike kommentarer.

Noen har kommentert at de ikke betaler TV-lisens. Jeg lurer på om dere kan fortelle meg hvordan man gjør dette, for det har jeg også lyst til. Kan komme på mange andre ting jeg heller kunne brukt pengene på, men av en eller annen grunn greier NRK å finne meg, og sende regning til rett adresse. Har til og med flyttet - ga ikke beskjed til NRK om dette, men det hadde de full kontroll på likevel. Men en så trofast kunde som meg vil de vel ikke miste, så er vel gjerne derfor de passer ekstra godt på.. For jeg er pliktoppfyllende på dette området. Betaler alltid lisensen til rett tid, selv om jeg en gang tastet inn feil beløp i nettbanken. Da fikk jeg ny regning på restbeløpet på 9kr og purregebyr på 65kr. Rett skal være rett, og de passer på! De skal få for det!

Et par stykker som kanskje ble litt vel ivrig i debatten har til og med strekt seg til å si at NRK er dårlig/på tryne og det som enda verre er. Hvordan i alle dager kan dere si noe slikt? For det første er jo ikke NRK bare én kanal. Nåneidu! Her får du både NRK1, NRK2, NRK3, NRKsuper - bare å velge og vrake i kanaler. Og ikke nok med det, de har til og med radio. RADIO!! tenk på det du! Nå har ikke jeg radio, men hadde jeg hatt det, skulle jeg hørt på den hele dagen. Ikke når jeg er på jobb, eller spiser middag, eller trener eller sånt. Men utenom det - HELE dagen. Og programinnholdet på tv har jo noe for enhver. Nyheter på samisk, nyheter på tegnspråk og nyheter for de som ikke er samisk eller døv. Én av de kategoriene passer man jo inn i. I tillegg har de kveldsnytt (Dette er altså egentlig det samme som nyheter, bare om kvelden) + morgennytt midt på dagen, slik at du slipper å se kveldsnytt helt uforberedt om du ikke fikk med deg nyhetene på morgenkvisten. Men de sender jo ikke bare nyheter, jeg nevner andre kvalitetsprogram i fleng: Norge rundt... ehm... dansefot jukebox.... og så... hmmm... ja også Norge rundt selvfølgelig! Bare for å nevne noen. Så kom ikke å fortell meg at ikke NRK er proppfull av godbiter på rekke og rad!!!

Nei nå må vi slutte å klage, og heller se på det positive med lisensen. Helt ærlig synes jeg egentlig at vi skulle økt den mye, mye mer enn det Eriksen foreslår her. Hadde vi økt den til f.eks 150.000kr i året, så hadde kanskje ikke folk hatt råd til å gjøre noe annet enn å se på tv. Da ville folk blitt så late at ingen lenger hadde giddet å vært ute for å slåss mot hverandre, og da ville det sikkert blitt fred i verden også. Helt, helt megasikkert! Åh tenk altså så fint det hadde vært, alt bare takket være NRK.....

Sykkel?

Siden jeg bor bare noen få kilometer fra jobb, og våren nå har gjort veiene fri for snø, kom jeg fram til at det var på tide å finne fram sykkelen slik at jeg kan suse fram og tilbake til jobb på kun få sekunder.
Sykkelen sto parkert hjemme hos mamma og pappa, vel 2 mil fra leiligheten, og siden jeg ikke får plass til den i bilen, fant jeg ut at det sikkert var like greit å bare sykle den hjem hit. No fucking problem!

Reiste hjem sammen med pappa i går kveld, og i dag tidlig var jeg klar til avgang. Påfyll av energi i form av frokost med tilhørende kaffe, og på med treningstøyet - jeg så i det minste ganske proff ut, og det skulle ikke stå på utstyret.

Idéen som virket så brilliant på forhånd, angret jeg på allerede etter 500m. Alle som sykler for første gang etter 2-3år, vet nøyaktig hva jeg snakker om! Når lårmusklene du ikke visste du hadde begynner å verke, og du kjenner du nærmer deg krampe i leggene, da vet du at dette blir en lang og smertefull sykkeltur. Rumpa svinger mellom følelsesløs og hylende painful.

En pause på ferga over sundet er etterlengta og herlig. Helt til jeg setter meg opp på sykkelen igjen. Da kjennes det faktisk bare enda verre ut enn det gjorde da jeg gikk av. Og enda har jeg minst halvannen mil igjen... Leggkrampen viser seg igjen etter nøyaktig 4,5m og gir ikke slipp før flere timer på sofaen etter endt sykkeltur.

At jeg forresten blir syklet forbi disse spreke mannfolka i førtiårskrisen med supertighte, selvlysende kondomdresser er forsåvidt greit siden disse trener hver eneste dag. Men jeg trodde på forhånd jeg var ganske godt trent, så da når én rullator, ei trillebår og to sykler med støttehjul suser som en rakett forbi, kjenner jeg at sykkelformen ikke er det den en gang var.

Siste bakken husker jeg strengt tatt ikke så mye av. Kan såvidt erindre blodsmak, stadig utviklende krampe, snørr og tårer. Etter et par timer liggende på trappa kunne jeg endelig plukke sykkelsetet ut av rumpa, for så å åle meg inn over dørstokken.

Selvsagt skal jeg sykle på jobb, men kanskje ikke allerede på mandagen... Kanskje på tirsdag? Eller kanskje nærmere helgen, eller over neste helg? Én dag vet jeg ihvertfall, den sykkelen skal jeg ikke ha noe som helst mer å gjøre med verken i dag eller i morgen...

Dytt.no

Sammen med over 11.000 andre nordmenn og nordkvinner, meldte jeg meg på skrittellerkonkurransen "dytt". Da sjefen min på jobb kom med en fin liten brosjyre og spurte om det var noen som hadde lyst å være med på dette, tenkte jeg "hvorfor ikke", og sa øyeblikkelig ja. Lite visste jeg hva dette faktisk innebar.

Har man et lite snev av konkurranseinstinkt er jo denne type motivasjonskampanje for å få det norske folk mer i bevegelse rett og slett livsfarlig. I tillegg til at det deles ut premier i regi av dytt.no og at det ligger topplister inne på nettsiden som oppdateres etter hvert som du legger inn antall skritt, så har vi også flere interne konkurranser på jobb, både lag mot lag og individ mot individ.

Noen legger mer i dette enn andre. For mens noen gjør dette for moro og som bonus for egen helse, er det blodig alvor for visse andre (les: ihvertfall ikke meg) Hver gang jeg får et lite hint om at noen er/har vært/skal ut på tur eller på trening kjenner jeg det svir i hjertet, og jeg må umiddelbart ut å trene jeg også! Gnagsår, gangsperre og kramper er ingen hindring - ut skal man! I all slags vær og vind. Frostskader og koldbrann kan man ikke tenke på akkurat nå, det får faktisk vente til konkurransen er over.

Å kjenne litt på samvittigheten når man sløver på sofaen, er vel i og for seg bare bra, men når du ikke kan sitte ned i mer enn 5 sekund, og du tar deg selv i å spise middag mens du går fram og tilbake, da har det kanskje tatt litt av? De 5 sekundene rumpa faktisk er i kontakt med stolen, bruker man til å regne ut hvor mange skritt man kunne fått i samme periode. Alle bekymringer man har hatt tidligere er som smårips å regne i motsetning til planleggingen, stresset og arbeidet man har med dytt. Dette er ikke for hvem som helst!

Og utfordringene står i kø. For eksempel har jeg aldri før vært så snar i dusjen. Skrittelleren legges pent på hylla, og så tas det ett langt skritt for å komme inn i dusjen, hvor jeg står bom stille i maks 2 minutt, og så rett ut igjen. Rekker ikke å tørke meg mer enn nødvendig, før trusa kommer på og skrittelleren likeså! Og for ikke å snakke om i trafikken. Bilkjøring er jo det samme som null skritt, så det er om å gjøre å suse avgårde langt over fartsgrensa, slik at man raskest mulig kan komme seg ut og opp på beina igjen... Heller fartsbot enn å miste verdifulle dytt-sekunder! Bestemor kan vente med å gå over veien, og ungene har uansett ikke noe uti gata å gjøre. De må pent passe seg, jeg er jo tross alt med på dytt!

Man kan ikke gå verken på kafé eller i forening. For enhver situasjon man på forhånd aner kan innebære sitting over lengre tid, er helt uaktuelt. Her skal det nemlig trimmes fra morgen til kveld. Og når kvelden kommer og man er så sliten at man lurer på om det faktisk noen gang er fysisk mulig å gå ett eneste skritt til, ligger man allerede og grubler over hvordan man skal få nok skritt neste dag!

Måtte denne konkurransen være over snart! Og neste gang noen kommer med en brosjyre det står dytt.no på, takker jeg pent nei!

Adios Stavanger!

Etter klager fra min(e) følger(e) på lite oppdateringer det siste halvåret, er det vel på tide med et lite innlegg her.... Og kanskje kommer det flere etterhvert!?

Som mange vet skal jeg flytte og dermed forlate vestlandet om kun få dager. Jeg skal flytte til paradis på jord, ihvertfall skal jeg bo med utsikt til paradis på jord. Vi har alle våre tanker og drømmer om hvordan paradis er, og kall meg gjerne gal, men i mitt paradis så er det vinter i over et halvt år, mørketid i en måned og alt over 0 grader kalles sommer.

Men været kan man jo gjøre fint lite med, og skal jeg være helt ærlig er jeg ikke superbegeistret for vær og temperatur på vestlandet heller, enn hvor mye de skryter her nede. Sommer eller vinter, jeg kaller alt for regntid, for aldri har jeg opplevd maken. Blir jo aldri ferdig å regne, og den dagen jeg plutselig fikk julestemning en regnværsdag visste jeg at det var på tide å flytte.

Å komme seg nordover er ikke bare bare, og siden jeg har fått meg bil som jeg skal ha med nordover, fikset jeg en god deal på hurtigruten. Så da er det bare å kjøre opp til Bergen, og så suse videre nord i rakettfart! Tar jo tross alt bare 3-4døgn... Et svisj så er jeg hjemme!

Det som er ekstra flaks er at vi har begynt med en skrittellerkonkurranse på jobb, og den pågår jo også mens jeg er på hurtigruten... Det vil si at jeg i tre dager skal traske fram og tilbake på båten i håp om å få nok skritt til fortsatt ha mulighet på førstepremien! Premien er jo spa-behandling, så da er det bare å kjøre på!

Selv om jeg gleder meg mye til å flytte, blir det på mange måter veldig vemodig! Har så utrolig mange minner fra de årene jeg har bodd her, og det er så mange mennesker som jeg er blitt veldig, veldig glad i! Kommer til å savne alle sammen så masse at jeg ikke har ord! Men gleder meg selvsagt til alle skal komme på besøk nordpå!!! See you later, Stavanger! Og takk for alt jeg har fått oppleve her =)