Årets 7 på topp starter på Lillegalten!torsdag 16. juli 2009
onsdag 15. juli 2009
Ryddetid
Å rydde er nok dessverre en nødvendighet med jevne mellomrom, men en gang iblant er det ikke nok med den vanlige flyttingen av ting fra gulvet og til skuffer og skap. Da er nemlig tid for storopprydding! Før jeg reiste hjem til mamma og pappa på sommerferie ble jeg advart: Det skulles gjøres noe med bodene i kjelleren, og sakene der må tas vare på. Jeg lo høyt og tenkte at det garantert måtte være fort gjort å ta vare på ei lita eske med gamle minner.
Vi går ned i kjelleren og pappa leter fram den ene etter den andre esken, og det fylles ganske fort opp med ting jeg overhodet ikke var klar over at jeg hadde. Kaffeservice til 12, kaffetrakter, julemiddagsservice til 16, ildfast form, 19 vinglass, 8 vannglass, 14 kaffekrus osv osv. Egentlig har jeg allerede det jeg trenger i leiligheten min, så hvor i all verden skulle jeg gjøre av dette? Vi har heldigvis en gammel fjøs stående som brukes mer til oppbevaring enn til noe annet, og vi ble enige om at tingene mine kunne plasseres der. Fint det!, tenkte jeg, men var ikke så veldig klar over at det der ventet 5 esker med annen drit som først måtte sorteres. Og hadde jeg ikke allerede hatt nok glass, kopper og tallerker, hadde det jo jammen vært greit med enda mer av dette. Jeg startet flittig med å sortere hva jeg skulle ha og ikke skulle ha, men må ærlig innrømme at det ikke tok lang tid før dette gikk over til at det aller meste ble kastet. Det får da vel jammen meg være måte på hvor mye man trenger av alt!
Men noen skatter fant jeg likevel: Brev fra Øystein da han gikk på Toneheim, gamle bilder, engelsk/norsk ordbok, kvittering på kjøp av stereoanlegg + +
Etter langt om lenge, begynte vi å se en ende på dette, men når vi først var godt i gang kunne vi jo likså godt se nærmere på hva mer som befant seg i kjelleren. Og hvis jeg hadde mye skrot, hadde mamma og pappa 100 ganger mer. Alt samlet opp fra "1400 og brødmangel" og til i dag. Regntøy som jeg brukte da jeg var lita, selvsagt rosa! Kjekt å ha? 5 anorakker som ingen passer og som gjennom tiden har blitt mer oransje kan man jo ikke kaste. "Det er jo nissekostymer!" Gamle kassetter med Janet Jackson, Jørn Hoel og Fru Pigalopp, flere VHS-filmer enn noen kan telle, LP-plater med bl.a. "frem fra glemselen" og postkort pappa kjøpte den tiden han reiste til sjøs!
Nei, vi må nok bare innrømme at det er andre tider enn for noen tiår tilbake. Vi lever i et forbrukssamfunn, og alt vi ikke bruker nå, kommer vi heller aldri til å bruke. Blir de gamle tingene en gang moderne igjen, har vi jammen meg råd til å kjøpe det en gang til! Om denne tankegangen er rett eller ikke orker jeg ikke å ta stilling til her og nå, så om noen er uenig står det utallige esker med det jeg kaller skrot og venter. Det er bare å forsyne seg! Håper det blir ei stund til neste opprydding, og ber om at alle som har vært inne på tanken på å gjøre det samme tenker seg meget nøye om!
Vi går ned i kjelleren og pappa leter fram den ene etter den andre esken, og det fylles ganske fort opp med ting jeg overhodet ikke var klar over at jeg hadde. Kaffeservice til 12, kaffetrakter, julemiddagsservice til 16, ildfast form, 19 vinglass, 8 vannglass, 14 kaffekrus osv osv. Egentlig har jeg allerede det jeg trenger i leiligheten min, så hvor i all verden skulle jeg gjøre av dette? Vi har heldigvis en gammel fjøs stående som brukes mer til oppbevaring enn til noe annet, og vi ble enige om at tingene mine kunne plasseres der. Fint det!, tenkte jeg, men var ikke så veldig klar over at det der ventet 5 esker med annen drit som først måtte sorteres. Og hadde jeg ikke allerede hatt nok glass, kopper og tallerker, hadde det jo jammen vært greit med enda mer av dette. Jeg startet flittig med å sortere hva jeg skulle ha og ikke skulle ha, men må ærlig innrømme at det ikke tok lang tid før dette gikk over til at det aller meste ble kastet. Det får da vel jammen meg være måte på hvor mye man trenger av alt!
Men noen skatter fant jeg likevel: Brev fra Øystein da han gikk på Toneheim, gamle bilder, engelsk/norsk ordbok, kvittering på kjøp av stereoanlegg + +
Etter langt om lenge, begynte vi å se en ende på dette, men når vi først var godt i gang kunne vi jo likså godt se nærmere på hva mer som befant seg i kjelleren. Og hvis jeg hadde mye skrot, hadde mamma og pappa 100 ganger mer. Alt samlet opp fra "1400 og brødmangel" og til i dag. Regntøy som jeg brukte da jeg var lita, selvsagt rosa! Kjekt å ha? 5 anorakker som ingen passer og som gjennom tiden har blitt mer oransje kan man jo ikke kaste. "Det er jo nissekostymer!" Gamle kassetter med Janet Jackson, Jørn Hoel og Fru Pigalopp, flere VHS-filmer enn noen kan telle, LP-plater med bl.a. "frem fra glemselen" og postkort pappa kjøpte den tiden han reiste til sjøs!
Nei, vi må nok bare innrømme at det er andre tider enn for noen tiår tilbake. Vi lever i et forbrukssamfunn, og alt vi ikke bruker nå, kommer vi heller aldri til å bruke. Blir de gamle tingene en gang moderne igjen, har vi jammen meg råd til å kjøpe det en gang til! Om denne tankegangen er rett eller ikke orker jeg ikke å ta stilling til her og nå, så om noen er uenig står det utallige esker med det jeg kaller skrot og venter. Det er bare å forsyne seg! Håper det blir ei stund til neste opprydding, og ber om at alle som har vært inne på tanken på å gjøre det samme tenker seg meget nøye om!
fredag 3. juli 2009
The Captain!
Å fly er gøy! Å fly er kjempegøy! Det eneste som er litt dumt når man skal fly er at man nesten ikke klarer å se noen ting. De mikroskopiske små rutene som tydeligvis skal tjene som vindu er jo ubrukelig hvis man ønsker å få med seg noe. Og hvorfor er det slik at jeg alltid blir sittende slik at vinduet er enten langt foran eller langt bak meg, og jeg må ligge halvveis over setet til passasjeren foran hvis jeg vil se ut? For all del, det er jo ikke noe problem for meg, men personen foran er ved svært få tilfeller særlig fornøyd med løsningen. Og av en eller annen grunn har samtlige personer som sitter foran, ved siden av eller bak meg, alltid et sånn "Hvorfor meg?"-uttrykk. Men akkurat det orker jeg ikke tenke så veldig på. Poenget er som følger: Det er bare et sted i flyet man kan se gjennom et stort vindu, og det er selvsagt i cockpiten. Og hvor ellers vil jeg sitte da?
Heldigvis har jeg en superfantastisk kollega som faktisk er gift med en pilot! I total uvitenhet, forbarmet han seg over en stakkars liten nordlending, og cockpitplassen var et faktum. Drømmen så ut til å gå i oppfyllelse! At jeg kom inn i en akutt lykkerus var vel å ta lite i, for jeg gledet meg mer en noen gang til å reise nordover! Selvsagt var det et lite forbehold: Av sikkerhetsmessige årsaker må det være oksygentilførsel til den tredje, ekstra personen der framme, men for en kort periode er det ikke nødvendig med oksygen for min del, jeg kan vel alltids holde pusten. Går fint det! I tillegg trenger vi en tillatelse på at det er greit for andrepiloten, men det kan da vel ikke være noe problem? Har han egentlig sett hvor søt og uskyldig jeg er?
Tidlig, tidlig, tidlig, veldig tidlig, en mandags morgen var vi klar for avreise. Jeg prøvde forsiktig å sveive opp øyelokkene, men festet var rustent så de slet med å holde seg oppe. Men etter hvert som det nærmet seg avreise løste det problemet seg og jeg gledet meg mer enn mye. Egentlig hadde jeg litt lyst å gå inn inngangen bak i flyet for så å ved hver enkelt rad undre meg over hvor mitt sete er. "Er det kanskje her jeg skal sitte? Eller her? Nei, det var visst cockpitplass! Har du sett? Det var jo flaks!" Men sjenert som jeg er, listet jeg meg inn i cockpiten, satte meg til rette og var mer en klar til take-off! Og gjett om det var mange knapper der inne? Egentlig er det et umulig oppdrag at jeg skal sitte rett ved siden av uendelig mange knapper uten å trykke på én eneste en. Spesielt når det sitter to andre rett ved siden av som trykker på flere av dem! Urettferdig spør du meg. Men undrenes tid er ikke forbi, og jeg overlevde noen timer i fly uten å trykke på noe. Eller rettere sagt overlevde mange passasjerer pluss crewet fordi jeg ikke trykket på noe. Flaks!
Noe av det jeg har savnet ved å sitte bak i flyet er å ha en egen guide som kan fortelle meg hvor vi er og hva vi ser. Dette fikk jeg nå, og jeg følte meg jo lokalkjent med en gang. Men det kan jeg ikke gå god for at alle ville ha gjort, ikke alle som har like god retningssans som meg. Jeg synes egentlig vi kunne tatt en liten sightseeing-trip slik at jeg kunne sett enda mer! Er det ikke piloten som kan bestemme hvor man skal fly? I alle fall var det flott flyvevær og en fantastisk utsikt over hele vestlandskysten!
På forhånd fikk jeg beskjed om at jeg måtte være helt stille hvis jeg skulle få være med, og mange stilte seg tvilsom til akkurat denne delen av avtalen. Men med hånden på hjertet kan jeg si at jeg aldri i hele mitt liv har vært så stille. Et riktig prakteksemplar av et englebarn har ingen sett maken til. Men litt måtte jeg få lov til å spørre om, og når det gjelder fly har ihvertfall jeg mange ubesvarte spørsmål jeg ønsket å få svar på. For hvem har ikke undret seg over hvordan pilotene finner fram på rullebanen, om alle pilotene har et fast fly de flyr eller om alle knappene har en funksjon. Dette og mere til får man svar på ved å sitte i cockpiten. Har enda mange spørsmål igjen, så mulig jeg må ta kontakt med min pilot!
På tross av min fantastiske hukommelse klarte jeg faktisk å glemme noen få ting! Det var å få et bilde som dokumentasjon for opplevelsen, i tillegg til at jeg ønsket å prøve "The captains hat".
Til slutt skulle jeg gjerne tatt en flytur sammen med min kjære kollega, men jeg tror faktisk at finnes konkrete regler mot akkurat det. Ikke at det er to ekstra personer med i cockpiten, men at det er akkurat oss det er snakk om. Og det er ikke min feil, altså! Men hvis det går an, må vel det være drømmen! ;)
Uansett var dette en opplevelse for livet, og jeg hadde ikke byttet det mot noe! Så da vil jeg bare si tusen takk til både Jane Brit og Nils Einar :) You made my dream come true!
Da gjenstår det bare å takke for turen og ønske velkommen tilbake!
Heldigvis har jeg en superfantastisk kollega som faktisk er gift med en pilot! I total uvitenhet, forbarmet han seg over en stakkars liten nordlending, og cockpitplassen var et faktum. Drømmen så ut til å gå i oppfyllelse! At jeg kom inn i en akutt lykkerus var vel å ta lite i, for jeg gledet meg mer en noen gang til å reise nordover! Selvsagt var det et lite forbehold: Av sikkerhetsmessige årsaker må det være oksygentilførsel til den tredje, ekstra personen der framme, men for en kort periode er det ikke nødvendig med oksygen for min del, jeg kan vel alltids holde pusten. Går fint det! I tillegg trenger vi en tillatelse på at det er greit for andrepiloten, men det kan da vel ikke være noe problem? Har han egentlig sett hvor søt og uskyldig jeg er?
Tidlig, tidlig, tidlig, veldig tidlig, en mandags morgen var vi klar for avreise. Jeg prøvde forsiktig å sveive opp øyelokkene, men festet var rustent så de slet med å holde seg oppe. Men etter hvert som det nærmet seg avreise løste det problemet seg og jeg gledet meg mer enn mye. Egentlig hadde jeg litt lyst å gå inn inngangen bak i flyet for så å ved hver enkelt rad undre meg over hvor mitt sete er. "Er det kanskje her jeg skal sitte? Eller her? Nei, det var visst cockpitplass! Har du sett? Det var jo flaks!" Men sjenert som jeg er, listet jeg meg inn i cockpiten, satte meg til rette og var mer en klar til take-off! Og gjett om det var mange knapper der inne? Egentlig er det et umulig oppdrag at jeg skal sitte rett ved siden av uendelig mange knapper uten å trykke på én eneste en. Spesielt når det sitter to andre rett ved siden av som trykker på flere av dem! Urettferdig spør du meg. Men undrenes tid er ikke forbi, og jeg overlevde noen timer i fly uten å trykke på noe. Eller rettere sagt overlevde mange passasjerer pluss crewet fordi jeg ikke trykket på noe. Flaks!
Noe av det jeg har savnet ved å sitte bak i flyet er å ha en egen guide som kan fortelle meg hvor vi er og hva vi ser. Dette fikk jeg nå, og jeg følte meg jo lokalkjent med en gang. Men det kan jeg ikke gå god for at alle ville ha gjort, ikke alle som har like god retningssans som meg. Jeg synes egentlig vi kunne tatt en liten sightseeing-trip slik at jeg kunne sett enda mer! Er det ikke piloten som kan bestemme hvor man skal fly? I alle fall var det flott flyvevær og en fantastisk utsikt over hele vestlandskysten!
På forhånd fikk jeg beskjed om at jeg måtte være helt stille hvis jeg skulle få være med, og mange stilte seg tvilsom til akkurat denne delen av avtalen. Men med hånden på hjertet kan jeg si at jeg aldri i hele mitt liv har vært så stille. Et riktig prakteksemplar av et englebarn har ingen sett maken til. Men litt måtte jeg få lov til å spørre om, og når det gjelder fly har ihvertfall jeg mange ubesvarte spørsmål jeg ønsket å få svar på. For hvem har ikke undret seg over hvordan pilotene finner fram på rullebanen, om alle pilotene har et fast fly de flyr eller om alle knappene har en funksjon. Dette og mere til får man svar på ved å sitte i cockpiten. Har enda mange spørsmål igjen, så mulig jeg må ta kontakt med min pilot!
På tross av min fantastiske hukommelse klarte jeg faktisk å glemme noen få ting! Det var å få et bilde som dokumentasjon for opplevelsen, i tillegg til at jeg ønsket å prøve "The captains hat".
Til slutt skulle jeg gjerne tatt en flytur sammen med min kjære kollega, men jeg tror faktisk at finnes konkrete regler mot akkurat det. Ikke at det er to ekstra personer med i cockpiten, men at det er akkurat oss det er snakk om. Og det er ikke min feil, altså! Men hvis det går an, må vel det være drømmen! ;)
Uansett var dette en opplevelse for livet, og jeg hadde ikke byttet det mot noe! Så da vil jeg bare si tusen takk til både Jane Brit og Nils Einar :) You made my dream come true!
Da gjenstår det bare å takke for turen og ønske velkommen tilbake!
Abonner på:
Innlegg (Atom)