Hormonell.no

Alle har lov til å ha en dårlig dag i blant. Det er helt sant! Men likevel er det aldri hyggelig for noen når denne dagen dukker opp, verken for den som har en dårlig dag, eller for alle som på et eller annet vis er nødt til å forholde seg til vedkommende. Det er liksom en tap-tap-situasjon for alle parter. Noen ganger tenker jeg i mitt stille sinn på alle menn som må omgås oss lettere hormonelle kvinnemennesker, og deler av (ikke all) min sympati blir sendt til dem som så godt de kan prøver å unngå de største fellene som det er så altfor lett å trø rett oppi i en slik situasjon. Til dere må jeg bare beklage å si at det er deres feil uansett hvordan dere snur og vender på det og uansett hvor mye dere prøver å lette på stemninga. Noen må vi tross alt skylde på!

Det er vel spesielt en gang i måneden at slike festlige dager dukker opp, men av og til kommer det gjerne en dag utenom i tillegg. Som en liten overraskelse rett inn i stua. Takk for det! Idag kom hormon-raketten susende inn gjennom soveromsvinduet som en liten forsinket nyttårsgave. Så allerede før jeg åpnet øynene visste jeg at denne dagen fantes det ikke håp for! Absolutt alt har gått galt, og humøret synker bare mer og mer utover dagen. Ikke en gang sokkene går an å ta på seg på normalt vis, og når man kjefter på grønnplanten for at den ikke drikker opp vannet raskt nok slik at halve vinduskarmen er rammet av en diger flodbølge, så vet man at dette kommer til å bli en lang dag.

Det er helg og derfor kan jeg jo drikke brus - men neida, jeg drakk opp siste lille dråpen sent lørdags kveld! Middagen blir svidd, ikke mer kaffepulver igjen, bare dårlige programmer på tv'en, inne er det for varmt, ute er det for kaldt, genseren klør, alle leilighetene jeg har sett på finn er stygge og skoene jeg ønsker meg på brandos er ikke en gang i min størrelse! Er det rart jeg er sur?

At formen er dårlig, jeg er sliten og helga er over er faktisk bare bonus og som bagateller å regne. Det er bare å innse at denne søndagen kunne jeg klart meg uten, og at det faktisk ikke kan bli verre i morgen! Joda, jeg vet jo selvfølgelig at det kan det. Men en ting er sikkert - humøret kan ikke bli verre! Så gled dere til en glad og humørfylt Mona Sofie fra og med mandags morning!

Godis!

I et par måneder har jeg hatt et brus-veddemål med ei venninne som gikk ut på at vi ikke skulle drikke brus utenom helgene! Premien var middag som skulle betales av taperen. Hvis begge holder avtalen, betaler vi bare for hver vår mat, mens hvis ingen greier det... Ja, så blir det ingen middag. Jeg var særdeles skeptisk i begynnelsen, men det viste seg å gå over all forventning. Så lenge man bare er bevisst på det er det faktisk ikke så vanskelig.

Selv om vi skal forlenge avtalen, har jeg tenkt å utvide den og lage en egen liten avtale med meg selv. Jeg skal nemlig ikke spise snop i ukedagene frem til påske, fra og med førstkommende mandag. Dette blir nok hakket verre enn brusforbudet, men har jeg bestemt meg - så skal jeg jammen meg klare det også!

Avtalen er som følger: Kun lov å spise snop fredag kl 18.00 - søndag kl 23.59, helt fram til 1.april. Hvis jeg greier det skal jeg kjøpe meg nintendo wii som premie!

Sånn, nå vet dere det - så kan dere alle følge med om jeg klarer det eller ikke! Oppdatering på hvordan avtalen går kommer etter hvert...

Karma? Seriøst?

Noen ganger lurer jeg på om det seriøst er karmaen som styrer livet mitt, og om det faktisk er tilfelle at det er mine egne dårlige handlinger som straffes i en eller annen form som viser seg når det passer aller minst!

Før jul er det jo stort fokus på at man skal være snill slik at man får pakke fra nissen. Jeg var jo supersikker på at dette var under kontroll, og på natt til julaften kom også nissen og fylte strømpen min til randen med snop og gaver! Da var det vel ingen tvil om at jeg hadde vært snill i år.

Noen dager senere var jeg på kafé med noen venninner, og da begynte jeg å fryse. Jeg var iskald og i uform hele dagen, og da jeg endelig kom meg hjem var jeg full av feber. Og det ble ikke bedre de neste dagene. Feberen fortsatte å stige, mens halsen sakte men sikkert ble snørt igjen helt til det ikke var plass til at den minste dråpen kunne passere. På dette tidspunktet hadde feberen rukket å passere 40 grader.

Med kroppen plassert som en liten sekk poteter i godstolen hjemme hos mamma og pappa, var det egentlig ingenting annet å gjøre enn å vente på å bli bedre. Litt sykebesøk fikk jeg også, men da ene gjesten uttalte at: Dette er straffen for alt galt du har gjort. Da begynte jeg jammen meg å lure om dette faktisk er tilfelle? Er det slik at alt jeg gjør iløpet av året blir vurdert, og at jeg den siste uken før nyttår får utdelt resultatet? I så tilfelle, skal jeg fan meg skjerpe meg hele dette året vi nå har tatt fatt på! Som et guds lam skal jeg være. For den drittuka jeg måtte gjennom for å få tre inn i 2012, den skal jeg ikke ha flere ganger! Takk - men nei takk!