Jeg har øvd i årevis. Hadd lange taktikkmøter og mye trening. Blod, svette og tårer. Det har vært mye slit, men jammen meg var det verdt det.
Det var et langt oppløp og en heftig spurt, men ved å slenge ene foten fram over målstreken og etter nøye studier av målfoto ble det endelig avgjort. Det ble noen nervepirrende sekunder mens vi ventet på at polariodfotoet av målstreken skulle bli klart.. Men seieren var min - med bare noen få cm margin. Gleden var til å ta og føle på. Jeg skal innrømme at jeg ble ganske høy på meg selv - til og med frekk vil noen kanskje si da jeg kom med kommentarer som "LETT" og "Barneskirenn", men ærlig talt - jeg hadde jo vunnet! Så hvorfor kan ikke jeg glede meg over bragden? Hvorfor skal ikke jeg få lov å vise gleden over at jeg endelig lykkes i noe som jeg har brukt mange timer og år på å trene til?
Greit at jeg har eget smøreteam og mengder av blå swix tilgjengelig, mens hun gikk på smørefrie skier. Ikke min feil det vel? De har andre ski på intersport - hun kunne fint valgt andre ski hvis hun synes det hadde vært bedre. Og kanskje hadde jeg en liten fordel av at jeg kom direkte fra et tre ukers langt høydeopphold? Men ingen nektet vel henne i å gjøre det samme? Jeg skal vel ikke føle mindre glede fordi hun ikke har forberedt seg like godt som jeg har gjort? Man velger selv forutsetningene, og da kan du ikke komme i ettertid å klage på at det er urettferdig?
Vi må slutte å klage på de som gleder seg over sin egen bragd, og som ikke legger skjul på gleden! Tenk så kjedelig idretten hadde vært uten idrettsgleden og uten de små stikkene om at denne gangen var jeg best - du må nok trene mer hvis du skal slå meg!
Øverst på pallen kjenner jeg en tåre som finner veien nedover kinnet - jeg er både rørt og stolt. Jeg jubler og hyler av glede! Men det er lov! Sofie forstår det. Hun vet at hun må trene hardere for å slå meg. Hun vet at det ligger mer bak enn å bare møte opp til startstreken og så skal alle ha lik sjanse til å vinne. Når noen investerer mer - av både tid og penger - så har de en større mulighet til seier. Sånn er det bare, og hun vet det så inderlig godt.
Sofie fyller snart 4år. Jeg foreslår at hun ønsker seg nye ski i bursdagsgave.
Hun må nok trene litt mer om hun skal ha sjans mot meg på oppløpet! Men den dagen hun greier det, skal jeg være den første til å gratulere! Og den dagen - da skal hun få lov til å juble! Hun skal få lov til å glede seg over egen prestasjon - hvis ikke kan hun like godt legge skiene på hylla mens hun enda er 3.
