Dagbladets nettavis skriver en artikkel om barn på flyreiser og viser til CNN, som har hatt en opphetet diskusjon om temaet på sine sider. Der er det mange som ergrer seg spesielt over foreldrene som gjør lite eller ingenting for å få roet ned avkommet på flyreisen. Noen går faktisk så langt at de mener at babyer bør utestenges fra flyturer. Kan det virkelig være mulig å si noe slikt?
Jeg har jammen meg reist noen ganger med fly: Sola-Gardermoen, Gardermoen-Evenes, Evenes-Gardermoen, Gardermoen-Sola, Sola-Gardermoen... Ja, dere skjønner! Med 3-4 reiser nordover pluss noen småturer til Trondheim eller Oslo, blir det noen distansereiser iløpet av et år. Og jeg kan ærlig innrømme at det er ganske irriterende når ungen to seter lenger bort har hylt en time i strekk, og ikke ser ut som han har tenkt å gi seg med det første. Selv med Ipoden skrudd på maks volum klarer griningen å trenge seg gjennom og klore seg fast i øregangene mine. MEN å gå så langt å si at: Beklager, ungen din griner så mye, så kan du være så vennlig å drite i å reise flere ganger? Det er kanskje litt vel drøyt!
For hyling og grining er irriterende, uten tvil! Men fy fader det er mye annet som er enda mer irriterende. Så hvis man først skal begynne å vise irriterende folk ut av flyet, tror jeg det ganske raskt blir ensomt der inne. Og helt ærlig er jeg vel selv en av de første som hadde blitt kastet av, men nok om det! Det aller første som hadde skjedd, ville vel kanskje vært en aldri så liten vektkontroll for å sile ut feite folk?! 20kg bagasje får jeg nemlig lov å ha med fordi flyet ikke skal bli for tungt. Ellers må jeg BETALE for overvekten. Samtidig kan de som veier dobbelt så mye som meg, breie seg ut over 2-3seter mens jeg sitter med ryggraden i en helseskadelig vinkel presset mot ruta mens jeg tenker på at det fortsatt er halvannen time til jeg får puste neste gang. Fantastisk!
Og så er det gamle folk! Alltid er det noe med dem.. Først bruker de evigheter på å rulle seg ombord i flyet, og når de endelig har fått hatten på plass i bagasjehylla og plassert seg helt ved vinduet, så må de sannelig vente til alle har satt seg, før de kommer på at de egentlig skulle hatt kamferdropsposen som ligger i veska! Hvor, spør du? Joda, selvsagt i bagasjehylla! Hele raden må ut, før gamlemor kan krøke seg ut i midtgangen, rote rundt i veska for så å finne brillene så hun ser noe, før hun igjen kan rote på nytt rundt etter kamferdropsene.
Så har flyet endelig kommet opp i lufta, og du kan ta deg faen på at nabopassasjeren skal ha seg noe å spise. Aller helst noe ekkelt med løk/hvitløk som han gaffler i seg, mens han raper, fiser, promper, svetter og ellers forurenser lufta såpass at jeg håper oksygenmaskene snart løser seg ut. Og ikke nok med det.. Neida! Han må jo ha tilhørende drikke som skal slurpes og skvulpes overalt, slik at jeg med hundre prosent sikkerhet kan komme hjem med deilig øl-lukt klistret til klærne mine som var nyvasket for anledningen!
Jeg kjenner i skrivende stund at jeg gleder meg helt enormt til å fly nordover om ei uke. Men jeg skal si dere én ting: Hvis alle andre på flyet skal være irriterende, skal jammen meg jeg ta igjen med samme mynt! Mona Sofies nyttige tips for en FANtastisk flyreise kommer om litt....
Ha en super flyreise! Bon Voyage!
søndag 21. mars 2010
fredag 12. mars 2010
What to do, what to do??
Å bestemme seg for hva man skal gjøre i framtida er ikke barebare. Det er mange ting som skal tas hensyn til, og valgene er flere og vanskeligere enn man kanskje selv er klar over. Så hvordan kan man da vite hva man egentlig vil?
Da jeg begynte på førskolelærerutdanningen, var jeg overlykkelig for at jeg endelig hadde funnet ut hva jeg skulle gjøre, og dermed slapp å tenke mer på dette. Jeg flyttet til Stavanger for å fullføre skolen, og så skulle jeg umiddelbart flytte nordover igjen etterpå. Fullt så enkelt ble det jo ikke. Valgene har jo overhodet ikke blitt færre siden før utdannelsen, men faktisk enda flere. Skal jeg fortsette å bo på Sola, eller skal jeg søke jobb en annen plass? Og hvis jeg ønsker å flytte, hvor i all verden skal jeg da flytte? Oslo, hvor sjansen er større for å få den jobben jeg virkelig ønsker? Finnmark for å få avskrevet litt studielån? Grytøy, fordi det er verdens fineste øy? Troms, fordi jeg da er nærmere mine aller nærmeste? Trondheim, fordi flere av mine kjære bor der? Hvem vet?
Men skal jeg egentlig jobbe, eller skal jeg kanskje ta mer utdannelse? Jeg har veldig lyst å ta master i pedagogikk, eventuelt et lignende studium. Da er det en liten ting i meg som heter fornuft som sier at det kan være lurt å bli ferdig med det nå med en gang. Men med tanke på et allerede høyt studielån og hvilke plasser som tilbyr disse studiene er det likevel ikke riktig så enkelt. En annen viktig faktor er i hvor stor grad jeg har bruk for dette studiet. Hvis jeg skal undervise for eksempel ved universitet eller høyskole er plutselig tanken om å flytte hjem til Grytøya utelukket. Men hvis man først skal ta utdannelsen, er det kanskje dumt å vente 10 år, for hva er vel egentlig oddsen for at det blir lettere da?
Hvis jeg mot formodning skulle fortsette å bo her på Sola, skal jeg da fortsette i min nåværende jobb, eller skal jeg finne en ny? Skal jeg fortsette å jobbe som pedagogisk leder eller skal jeg søke på en annen stilling? Skjønner jo nå hva folk mener med at det er vanskelig å ta steget videre til å søke på ny jobb når man først har funnet en jobb man trives i. Men betyr det virkelig at jeg aldri kommer meg videre i arbeidslivet, og er stuck her for alltid???
Hvorfor skal alt være så fryktelig vanskelig? Det beste hadde kanskje vært om noen bare kunne tilby seg å ta avgjørelsene for meg?? Noen som melder seg frivillig? Hvem som helst!
Da jeg begynte på førskolelærerutdanningen, var jeg overlykkelig for at jeg endelig hadde funnet ut hva jeg skulle gjøre, og dermed slapp å tenke mer på dette. Jeg flyttet til Stavanger for å fullføre skolen, og så skulle jeg umiddelbart flytte nordover igjen etterpå. Fullt så enkelt ble det jo ikke. Valgene har jo overhodet ikke blitt færre siden før utdannelsen, men faktisk enda flere. Skal jeg fortsette å bo på Sola, eller skal jeg søke jobb en annen plass? Og hvis jeg ønsker å flytte, hvor i all verden skal jeg da flytte? Oslo, hvor sjansen er større for å få den jobben jeg virkelig ønsker? Finnmark for å få avskrevet litt studielån? Grytøy, fordi det er verdens fineste øy? Troms, fordi jeg da er nærmere mine aller nærmeste? Trondheim, fordi flere av mine kjære bor der? Hvem vet?
Men skal jeg egentlig jobbe, eller skal jeg kanskje ta mer utdannelse? Jeg har veldig lyst å ta master i pedagogikk, eventuelt et lignende studium. Da er det en liten ting i meg som heter fornuft som sier at det kan være lurt å bli ferdig med det nå med en gang. Men med tanke på et allerede høyt studielån og hvilke plasser som tilbyr disse studiene er det likevel ikke riktig så enkelt. En annen viktig faktor er i hvor stor grad jeg har bruk for dette studiet. Hvis jeg skal undervise for eksempel ved universitet eller høyskole er plutselig tanken om å flytte hjem til Grytøya utelukket. Men hvis man først skal ta utdannelsen, er det kanskje dumt å vente 10 år, for hva er vel egentlig oddsen for at det blir lettere da?
Hvis jeg mot formodning skulle fortsette å bo her på Sola, skal jeg da fortsette i min nåværende jobb, eller skal jeg finne en ny? Skal jeg fortsette å jobbe som pedagogisk leder eller skal jeg søke på en annen stilling? Skjønner jo nå hva folk mener med at det er vanskelig å ta steget videre til å søke på ny jobb når man først har funnet en jobb man trives i. Men betyr det virkelig at jeg aldri kommer meg videre i arbeidslivet, og er stuck her for alltid???
Hvorfor skal alt være så fryktelig vanskelig? Det beste hadde kanskje vært om noen bare kunne tilby seg å ta avgjørelsene for meg?? Noen som melder seg frivillig? Hvem som helst!
Abonner på:
Innlegg (Atom)