3 karer gifter seg. Nr 1 gifter seg med ei jente fra Oslo. Han krever at hun skal stelle huset. Første og andre dagen ser han ingen forskjell, men den tredjedagen er huset strøkent.
Nr 2 gifter seg med ei jente fra Trønderlag. Han krever at hun skal stelle huset og at middagen står på bordet når han kommer fra jobb. Det går noen dager, men så ser han at hun har gjort det han krever.
Nr 3 gifter seg med ei jente fra Troms. Han krever at hun skal stelle huset, middagen skal være utsøkt, klærne vasket og skjortene strøket. Han ser ikke noe de tre første dagene, men fjerde dagen kan han se litt på venstre øye og kan bevege høyre armen såpass at han får smurt seg ei brødskive......
torsdag 27. januar 2011
lørdag 22. januar 2011
Er ikke dårlig taper altså...
Det er ikke det at jeg er dårlig taper altså, det er bare det at dårlige vinnere irriterer meg noe så helt vanvittig. Med dårlige vinnere mener jeg nemlig de som bare må benytte enhver anledning til å gni det inn at de har vunnet, enten sammenhengen er saklig eller ikke.
Men siden jeg faktisk ikke er en dårlig taper, fordi jeg aldri taper, så nevner jeg dette kun fordi jeg stadig vekk blir utsatt for juks, sammensvergelser og komplott.
La oss ta et helt fiktivt eksempel: Det er en spillekveld med fem deltakere, og jeg ankommer som nummer fire. Da begynner vi å spille et spill mens vi venter på sistemann. Hun som vinner da, btw kun på flaks, kan ikke skrive dette opp på statistikken når ikke alle har ankommet? Det sier seg vel helt selv? Du kan ikke få poeng i en oppvarmingsrunde, før alle deltakerne er til stede!
Siste person ankommer og vi finner fram et nytt spill, og god som jeg selvsagt er knuser jeg de andre med mine fremragende ferdigheter. Altså ett poeng til meg. For å slå ihjel litt tid innimellom brettspillene, spiller vi en runde med et idiotisk kortspill, hvor de andre jukser slik at jeg kun får utdelt dårlige kort. Samme personen som i oppvarmingsrunden "vinner" og påstår hun skal ha poeng for dette også! Hørt noe så tåpelig? Ærlig talt!!! Hvor går egentlig grensen?
To av deltakerne går, og vi blir tre igjen. Vi spiller et siste spill, og når spillet er ferdig oppdager vi at to vesentlig viktige brikker til spillet mangler. Selvsagt var det disse to brikkene som hadde vært avgjørende for om det var jeg som hadde vunnet eller frøkna som hadde lurt til seg to seire fra før. Hun påstår nå at hun vinner en tredje gang, og dermed har 3 seire mot min ene.... Makan! Hadde det ikke vært for at dette var et helt fiktivt eksempel, hadde jeg blitt litt irritert! For som dere alle ser, er det helt klart og tydelig at i dette eksempelet er det jeg som står igjen med 1 seier og de andre med 0!
Det som irriterer meg nest mest etter dårlige vinnere, er det faktum at jeg faktisk lar meg irritere! Har en aldri så liten mistanke om at noen faktisk synes det kun er morsomt fordi jeg nettopp blir irritert, og med dette godt plantet i bakhodet, sier jeg til meg selv at jeg ikke skal bry meg om det og bare late som ingenting. Så kommer neste kommentar, jeg har glemt alt jeg sa til meg selv, og har mest lyst å si noe til vedkommende som overhodet ikke egner seg på trykk...
Men det er altså ikke fordi jeg er dårlig taper....
Men siden jeg faktisk ikke er en dårlig taper, fordi jeg aldri taper, så nevner jeg dette kun fordi jeg stadig vekk blir utsatt for juks, sammensvergelser og komplott.
La oss ta et helt fiktivt eksempel: Det er en spillekveld med fem deltakere, og jeg ankommer som nummer fire. Da begynner vi å spille et spill mens vi venter på sistemann. Hun som vinner da, btw kun på flaks, kan ikke skrive dette opp på statistikken når ikke alle har ankommet? Det sier seg vel helt selv? Du kan ikke få poeng i en oppvarmingsrunde, før alle deltakerne er til stede!
Siste person ankommer og vi finner fram et nytt spill, og god som jeg selvsagt er knuser jeg de andre med mine fremragende ferdigheter. Altså ett poeng til meg. For å slå ihjel litt tid innimellom brettspillene, spiller vi en runde med et idiotisk kortspill, hvor de andre jukser slik at jeg kun får utdelt dårlige kort. Samme personen som i oppvarmingsrunden "vinner" og påstår hun skal ha poeng for dette også! Hørt noe så tåpelig? Ærlig talt!!! Hvor går egentlig grensen?
To av deltakerne går, og vi blir tre igjen. Vi spiller et siste spill, og når spillet er ferdig oppdager vi at to vesentlig viktige brikker til spillet mangler. Selvsagt var det disse to brikkene som hadde vært avgjørende for om det var jeg som hadde vunnet eller frøkna som hadde lurt til seg to seire fra før. Hun påstår nå at hun vinner en tredje gang, og dermed har 3 seire mot min ene.... Makan! Hadde det ikke vært for at dette var et helt fiktivt eksempel, hadde jeg blitt litt irritert! For som dere alle ser, er det helt klart og tydelig at i dette eksempelet er det jeg som står igjen med 1 seier og de andre med 0!
Det som irriterer meg nest mest etter dårlige vinnere, er det faktum at jeg faktisk lar meg irritere! Har en aldri så liten mistanke om at noen faktisk synes det kun er morsomt fordi jeg nettopp blir irritert, og med dette godt plantet i bakhodet, sier jeg til meg selv at jeg ikke skal bry meg om det og bare late som ingenting. Så kommer neste kommentar, jeg har glemt alt jeg sa til meg selv, og har mest lyst å si noe til vedkommende som overhodet ikke egner seg på trykk...
Men det er altså ikke fordi jeg er dårlig taper....
mandag 17. januar 2011
Twitter?
Facebook har jo tatt det norske folk med storm, og har jo i flere år vært det største nettsamfunnet i verden. Men i tillegg har også Twitter kommet på banen. Det har vært der lenge uten at jeg egentlig har fattet sånn voldsom interesse for det. Kanskje har det mest vært fordi jeg egentlig ikke helt har skjønt hva poenget er?
Nettavisen sier om Twitter:
Tjenesten er genialt enkel i sin funksjon: I bunn og grunn så setter du opp din egen profil på tjenesten, og du kan skrive korte innlegg på maksimalt 140 tegn. Her kan du dele alt fra din frustrasjon over kulda for øyeblikket, informere verden om at du er sulten, dele spennende lenker du finner og lignende.
Kanskje vi da kan lure over alle facebookbrukerne som oppdaterer statusen sin hvert 5.minutt noe som jeg synes er i overkant ofte, og som legger ut en million linker i minuttet. For all del, jeg synes det er både koselig og morsomt med linker fra youtube eller andre kanaler, men noen ganger blir det vel meget. Kanskje kan Twitter være noe for disse brukerne?
En annen forskjell mellom Facebook og Twitter er at på Facebook sender du venneforespørsler, og så er det kun dine venner som kan se det du skriver/legger ut. På Twitter kan alle se alt, og du kan dermed også følge med på alle andre, deriblant mange kjendisers uttalelser og skriblerier. Av interesse for noen, søppel for andre!
Nysgjerrig som jeg er, har jeg opprettet profil for å sjekke hva dette er for noe, så har du twitter kan du jo søke meg opp. Kan jo hende jeg plutselig finner på å si noe interessant, men mest sannsynlig ikke... Du finner meg uansett på Twitter som: @frkmonasophie , vi twittres!
Nettavisen sier om Twitter:
Tjenesten er genialt enkel i sin funksjon: I bunn og grunn så setter du opp din egen profil på tjenesten, og du kan skrive korte innlegg på maksimalt 140 tegn. Her kan du dele alt fra din frustrasjon over kulda for øyeblikket, informere verden om at du er sulten, dele spennende lenker du finner og lignende.
Kanskje vi da kan lure over alle facebookbrukerne som oppdaterer statusen sin hvert 5.minutt noe som jeg synes er i overkant ofte, og som legger ut en million linker i minuttet. For all del, jeg synes det er både koselig og morsomt med linker fra youtube eller andre kanaler, men noen ganger blir det vel meget. Kanskje kan Twitter være noe for disse brukerne?
En annen forskjell mellom Facebook og Twitter er at på Facebook sender du venneforespørsler, og så er det kun dine venner som kan se det du skriver/legger ut. På Twitter kan alle se alt, og du kan dermed også følge med på alle andre, deriblant mange kjendisers uttalelser og skriblerier. Av interesse for noen, søppel for andre!
Nysgjerrig som jeg er, har jeg opprettet profil for å sjekke hva dette er for noe, så har du twitter kan du jo søke meg opp. Kan jo hende jeg plutselig finner på å si noe interessant, men mest sannsynlig ikke... Du finner meg uansett på Twitter som: @frkmonasophie , vi twittres!
Abonner på:
Innlegg (Atom)