Facebook! umulig å være uten..

For en del år siden fikk jeg en msn-melding om at jeg måtte lage meg en profil på noe de kalte for facebook. Skjønte ikke greia med det i begynnelsen, men kun kort tid etter var jeg hekta. Det er jo rett og slett umulig å ikke elske facebook. Tidenes oppfinnelse er et faktum. Men hva er det som egentlig er så utrolig med dette nettforumet hvor rettskriving og sosial intelligens ikke er noe krav? En nettside hvor man logger seg inn med personlig passord, for så å legge ut enhver liten intim detalj om ditt kjærlighetsliv, forestående begivenheter, hverdagsdetaljer osv osv

For det finnes rett og slett ingen grenser for hva folk legger ut. Én ting er at man ikke har noe som helst form for filter når det gjelder hvilke bilder og videoer man legger ut, og at man uten å vite det plutselig befinner seg i fotoalbum til folk du såvidt kjenner. Hvem vil vel ikke det? En helt annen ting er at noen har et meget stort behov for å fortelle alle sammen hva de har på tapetet de neste minuttene. En gang for alle: NEI, jeg er ikke interessert i å vite at du er hjemme/borte/på do/blitt tjukk o.l. Uansett hva du har tenkt å gjøre idag, trenger du ikke å oppdatere statusen din hvert 3. minutt. Alle vet at at du ikke har noe annet å gjøre enn å være innom facebook (jeg heller har ikke det), men du trenger ikke å vise det. Det er bare patetisk!

Noe som jeg synes er utrolig morsomt er de som legger til absolutt alle de kjenner, og enda noen flere, uten at de helt klarer å huske på dette til enhver tid. For hvor lurt er det egentlig å fortelle at du er ute på shopping, når du har levert inn egenmelding/sykemelding i tillegg til at du har sjefen/kollegaer som venner. Det er ikke akkurat dette som er morsomt, men tanken på hvor lite festlig det blir for vedkommende å se folk i øynene på jobb neste dag. Evt de som har foreldre/barn som venner, og likevel forteller i detalj om utfallet siste tur på byen. Eller, her trekker jeg tilbake det jeg sa om at dette kunne være morsomt, for dette er rett og slett bare trist.

Men for oss som faktisk klarer å begrense selveksponeringen, eller i hvert fall kan sile ut de aller minst interessante opplysninger/dokumentasjoner fra et ellers kjedelig hverdagsliv, så er faktisk facebook en genial oppfinnelse. Du bruker overflødig fritid til å oppdatere deg på omverdenen. Mediesladderet går fra kjendisverdenen og til et sted vi faktisk kjenner oss igjen i, og som omhandler folk vi kjenner. Det er vår egen lille, lokale versjon av se & hør! I love it! Men for all del... Det er enda godt det finnes en knapp som heter: "Ignorer"

Prekast på fjesbokji :)