Kroppslig forfall - en kamp mellom arv og miljø

Jeg husker da jeg som barn kunne spise hva jeg ville og hvor mye jeg ville uten at dette på noen som helst måte medførte annet en magevondt. Det var den tiden da jeg ikke klarte å sette meg inn i de voksnes bekymringer om kilo, kalorier og dietter, uansett hvor hardt jeg prøvde. Mange har i årenes løp sagt at du kommer til et punkt i livet hvor dette snur, og at det fra dette punktet bare går en vei - nemlig nedover.

Fra dette punktet må du trene nesten usannsynlig mye for at det skal kunne veie opp mot vanlig norsk husmannskost. Er du så uheldig at du skeier ut med et drops eller en halspastill, er du allerede ute å kjøre. Å sniffe inn duften av nybakte kanelboller eller å være så uheldig å passere godtehyllen i butikken er plutselig nok til å legge på seg 2 kilo. Det verste av alt er at du vet du har passert dette punktet først når det er altfor sent. Og da er det ingen vei tilbake.

Mange både tror og føler at de ikke har kondis, og jeg har i lengre tid vært en av disse. Det var først da jeg forstuet foten for noen måneder siden og ble mer stillesittende enn hva som normalt er, at jeg faktisk innså at det mikroskopiske lille snevet av noe som du egentlig ikke kunne definere som kondisjon, faktisk kunne bli enda verre. Jeg trodde det ikke, men det er faktisk sant. Det merket jeg nemlig idag da jeg skulle ut å teste sykkelen min etter at den hadde fått hvilt seg i lengre tid enn hva som er godt for en sykkel. En liten tur rundt kvartalet resulterte i astma, pusteproblemer, lungebesvær og nedsatt allmenntilstand. Jeg har en mistanke om at dette er et lite varsku at noe må gjøres med kroppens helsetilstand.

Det jeg så langt i livet har vært så heldig å få arve av mine forfedre og eldre slektninger er en garanti om uhåndterlig magefasong, brede hofter, stor rompe og kraftige lår. Arveavgiften er et høyt månedlig beløp som settes inn på kontoen til nærmeste treningssenter. Som bevis for innbetalte kroner får man et medlemskort som sjelden eller aldri blir brukt, og som en derfor ikke trenger å ta vare på.

Når det kommer til kampen mellom arv og miljø er jeg sannelig ikke helt sikker på hva jeg skal konkludere med. Jeg tror rett og slett at du arver et utgangspunkt og så er det miljøet rundt som påvirker i hvor stor grad du gidder å jobbe for å beholde dette gjennom livet. Men jeg gir meg ikke uten kamp. Den kroppslige utviklingens fadese er én ting, men kondisen har bare med å melde sin ankomst!