Å stå i kø....

I en artikkel på nettavisen til VG skrives det om det å stå i kø. Og er det noe jeg virkelig intenst hater, så må det være akkurat dette. For hva er det som egentlig skal være så morsomt med å stå i milelange køer, hvor man ikke en gang klarer å se en ende på rekken. Etter en time i køen, er det nesten så jeg har glemt av hvorfor jeg egentlig er der, og etter en time til har jeg i tillegg glemt av hvilken butikk jeg er i. Nei takk til kø!

Jeg må ærlig innrømme at jeg mer enn en gang har gått ut av en kø fordi jeg har blitt så dritt lei av å vente. Og hvis jeg ikke kan få det jeg er ute etter umiddelbart, så kan det jammen meg bare være. Her er ingenting verre enn butikkpersonale som tydeligvis har vunnet jobben sin på bingo, og bruker evigheter på absolutt alt de skal gjøre. Hvor vanskelig kan det egentlig være? Her kan jeg i samme slengen nevne salg i butikker, noe som jeg ikke er noen stor fan av. Varer som ligger i butikken i ett år uten at noen vil ha dem, blir satt ned 15 % i pris og plutselig er butikken stappfull av desperate folk som er ute etter å gjøre et kupp. Er folk helt gal, eller?

Artikkelen sier at mennesker i Øst-Europa benytter mulighetene til å bli kjent med andre mens de står i kø. What? Når jeg står i kø er det for å få tak i en vare eller tjeneste og da er det aller siste jeg ønsker å vite hvem personen som får tak i dette før meg, er. Ting skal gå så fort som mulig og da er det i hvertfall ikke rom for at folk skal glemme seg bort pga at de skravler med nabomannen i køen.

Videre står det også at nordmenn er for høflige når de står i kø. Hvor i all verden er disse nordmennene? Jeg har nemlig aldri truffet på noen. Og det verste er gamle pensjonistdamer på bytur, som tror de bare kan bryte seg fram overalt fordi alle andre skal respektere de eldre. Selv om du har en stokk som kan brukes til å slå ned andre med, gir det deg ikke nødvendigvis friheten til å snike i køen! Vennligst still deg bakerst som alle andre. Jeg flytter meg ihvertfall ikke.

Nå ser du sikkert for deg en lang kø foran en kasse i butikken, men det er ikke bare der det er kjipt å stå i kø. Her må jeg nemlig nevne venting generelt. Bare en telefon til fastlegen tar jo en evighet fordi de aldri svarer. Og da mener jeg seriøst aldri. Og sitter jeg på bussen stopper den alltid på neste stopp for enten å slippe på 35 skoleelever, eller ei gammel kjerring som først bruker en evighet med å komme seg inn i bussen, og så skal bruke nok en evighet på å lete etter myntene nederst i veska. Hva med å ha pengene klar? Kjører jeg selv er det alltid noen som klarer å bruke en hele tiden det er grønt lys til at bare de selv kommer seg over. Sminking, meldingskriving o.l. skal ikke finne sted i bilen. I hvertfall ikke midt i et lyskryss. (Hører du, Kathrine?) Det er seriøst et skikkelig irritasjonsmoment.

Hvis du fortsatt lurer på hvorfor jeg gjør meg ferdig med julegavene før desember har kommet, unngår butikker på de travleste tidspunktene, eller irriterer meg grønn over trege folk på bussen, foreslår jeg at du leser blogginnlegget mitt på nytt.