Kæm som bestæmte at det skuille bo folk hær i snysørpa og isbaksan, veit æ ikkje - og det kan førr så vidt være det samme, førr han må ha vorre heilt utellrægnelig i ugjerningsøyeblikket.
Arthur Arntzen
Vi har kommet et godt stykke ut i juli og jeg ferierer som vanlig på mitt hjemsted, Grytøya, i Nord-Norge. Jeg vet at jeg har reist hit av egen fri vilje og at jeg må regne med litt varierende værskifte når jeg tilbringer sommeren på disse breddegrader, men når jeg ikke kan trø ut på trappa uten å få frostskader på leggene så synes jeg det begynner å bli vel meget av det gode.
Når temperaturen er faretruende nærme null på natterstid og ullundertøy og langbukser er fast antrekk om man skulle bli fristet til å gå ut, tar jeg meg selv i å lengte sørover. Jeg velger selv å tro at jeg ikke har blitt påvirket av fire år på sørvestlandet, men en aldri så liten tvil begynner å vokse inni meg. Det er ikke det at jeg ikke unner alle søringene en god sommer, tro for all del ikke annet! Men jeg synes faktisk det er et lite snev av urettferdighet ute å går når det er en temperaturforskjell på 20grader fra nord til sør. Jeg krever ikke den voldsomme varmen før jeg blir fornøyd, men da temperaturen steg fra 9 til 12 grader og en kollega av meg utbrøt: "Ååååå, kjenn hvor varmt det har blitt ute", da må jeg ærlig innrømme at jeg kjente en liten tåre i øyekroken. Det kan da vel ikke være noe galt i å ønske seg en sommerdag eller to hvor det faktisk går an å nyte en kaffekopp på terassen uten å komme inn igjen med rimfrosne øyenbryn og frostskader på tærne.
God sommer!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar