Strikkefantomet

Sommeren for halvannet år siden var jeg på besøk hos min kjære tante Turid. Som alle sine søstre er hun det jeg kaller et strikkefantom, noe de alle mest sannsynlig har etter sin mor, mormor, oldemor osv. Så skal vi følge utviklingen har nok jeg også dette i genene mine jeg også. En eller annen plass i kroppen, bare veldig godt gjemt. Min tante hadde på kun kort tid strikket noen luer, lester, sitteunderlag, en jakke og utallige sitteunderlag. Hun mente jeg måtte gi denne hobbyen en sjanse, og at det derfor kunne være lurt å begynne med sitteunderlag fordi de bare er å tove i vaskemaskinen så er det ingen som ser om du har strikket feil.

Jeg lot ikke sjansen vente på seg, sprang til butikken og kjøpte pinner og garn, og akkurat som min tante påsto var dette faktisk ganske enkelt! Hvem hadde vel trodd det? Etter to stykk sitteunderlag, mente jeg selv at jeg var klar for noe litt mer utfordrende. Det logiske hadde vel kanskkje vært å prøve seg på et skjerf, grytkluter eller kanskje et par votter. Men neida! Jeg hoppet glatt over et par hakk på utfordringsskalaen og fant mønster til en "enkel" babydress.

Da den første foten var ferdig syntes jeg det var noe merkelig med den. En babydress i str 0-3måneder skal vel ikke ha en fot som jeg kan få på meg? Jeg måtte tilkalle eksperthjelp og fikk tips om å strikke litt strammere. Som sagt så gjort, og en ny fot var klar. Også denne gangen større enn hva som jeg syntes var normalt. Etter tredje foten oppdaget jeg at den kjerringa som hadde solgt meg pinnene og insistert på at jeg kunne bruke pinnestørrelse 2,5 på hele dressen i stedet for 2, faktisk hadde gitt meg størrelse 3,5!!! Takk skal du faen meg ha!

Nye pinner ble kjøpt inn og jeg startet med friskt mot, etter at strikketøyet hadde vært innegjemt i skapet i noen måneder. En liten kunstpause som jeg liker å kalle det. To nye føtter ble strikket, også denne gangen en tykk og en smal. Jaja, det får faktisk bare være sånn, for jeg strikker jammen meg ikke én eneste fot til på lang tid! Det kan jeg love deg. Da kan jeg heller bare ha en dress med ulik størrelse på føttene. Hvem vet? Kanskje er det noen der ute i verden som faktisk trenger nettopp en slik dress, og da vet de jo hvem de skal kontakte.

Nå sitter jeg og klør meg i hodet og lurer på hvordan jeg skal få disse føttene til å henge sammen uten at dressen kun kan brukes av en hjulbeint baby. Mens stadig nye idéer om superlim, stiftemaskin og binders strømmer til meg pakker jeg strikketøyet pent sammen og tar meg en ny kunstpause...

En håndarbeidshilsen fra husmor Mona Sofie