Curlingbarn jeg??

På et møte på jobb idag ble det presentert en avisartikkel som gikk inn på barneoppdragelse og de ulike generasjonene frem til idag. Min generasjon blir kalt curlingbarn og kan defineres som barn med foreldre som gjør alt for å koste isen ren foran sine barn, slik at de raskt, lett og smertefritt skal gli framover i livet. Fordi jeg var den eneste på møtet som befinner meg i denne generasjonen var det tydeligvis en selvfølge at jeg skulle få høre dette, og bli møtets mobbeoffer.

Curlingbarn betjenes av mor og far uten at det stilles krav til dem. Barn, unge og voksne som får noe uten å gjøre noe for det, får et unaturlig forhold til hva som skal til for å oppnå noe. Dette resulterer i større krav fra de unge til at omgivelsene må bidra mer og mer for at de skal ha det godt. Mange unge sliter seg ut fordi de kun er ute etter resultater, og overser verdien av innsats.

Selv om jeg liker at andre gjør ting for meg, og selv om jeg er mamma og pappas lille gull betyr ikke dette at jeg er noe curlingbarn. Jeg har ikke noe krav om at omgivelsene skal bidra mer og mer for at jeg skal få det godt, så lenge de bidrar tilstrekkelig. Det ligger en stor forskjell mellom tilstrekkelig og mer. Bare så det er sagt. Og hvilken verdi av innsats er det egentlig snakk om her? Så lenge man kommer seg fra A til B spiller det vel fint lite hvordan man kommer seg dit. "Gjør plass - jeg skal frem" er vel en passende beskrivelse til akkurat det?

Det sies om min generasjon at vi aldri har opplevd nød eller økonomiske bekymringer, og at vi ser på verden som en lekeplass like mye som en arbeidsplass. Og til dette har jeg rett og slett bare et spørsmål: Hva i all verden er galt med at man leker og har det gøy når man nå først er plassert på denne jordkloden? Jeg jobber, og har alltid gjort det. Både nå som jeg er i full jobb, og også tidligere ved siden av studier. Men jeg synes det er minst like viktig at jeg kan ha det gøy, både på og utenom jobb. Og selv om jeg klarer meg fint med den lønna jeg har, får jeg kanskje pittelitt ekstra fra mine foreldre sånn av og til når jeg vil. Men det trenger jo ikke å bety at jeg seiler meg gjennom livet? Det betyr jo bare at jeg nyter tilværelsen og feirer hver eneste dag!

Og for de som synes jeg likevel er et curlingbarn og at min generasjon har hatt og har det altfor enkelt, så har jeg bare en ting å si. Nemlig det samme som jeg sier til mine foreldre: Ikke gi meg skylden for at jeg har blitt sånn, det er dere som har oppdratt meg slik!