Skal bare, skal bare...

Ferien nærmer seg med stormskritt og har aldri vært så nærme som nå. Jeg har gledet meg i evigheter og er mer en klar i skrivende stund! Et halvt døgn etter at jeg er ferdig med siste dagen på jobb, reiser jeg nordover. Akkurat nå tenker jeg at det kanskje ikke var så veldig lurt, og at jeg burde ha satt av noen dager ekstra for å få unnagjort alt før jeg reiser, men kjenner jeg meg selv rett hadde det ganske så sikkert kun resultert i utsettelse av gjøremålene. Og da er jeg vel like langt?

Med fysioterapeutens strenge pekefinger og ordre om at jeg må lære meg å ta det helt med ro godt i minne, ser jeg på timeplanen for den siste uka her på Sola. I tillegg til daglige besøk, middager og kos med venner og venninner, har jeg to fysioterapeuttimer, en kiropraktorbehandling, en tannlegesjekk og en tur innom sykehuset. På jobb hoper arbeidet seg opp slik at jeg med hundre prosents sikkerhet ikke skal bli arbeidsledig et eneste sekund i den kommende uka.

Leiligheta ser ut som et resultat av en kombinasjon mellom oversvømmelse, orkan og jordskjelv. Noe må ihvertfall skje før jeg skal reise, for hvis ikke tør jeg ikke åpne døra når jeg en gang i framtida finner det for godt å komme tilbake. Og pakkinga.. Huff, pakkinga har jeg ikke turt å tenke på en gang. Kjenner jeg meg selv rett skjer det i full panikk rett før midnatt kvelden før jeg skal reise.

Og det verste av alt er jo at alle disse gjøremålene skal skje innimellom fotballkampene, VM-studio og alle andre oppdateringer som vises i forbindelse med mesterskapet i Sør-Afrika. Hvordan i all verden skal dette gå?

Jeg trekker pusten dypt, går på jobb noen timer, og så får resten bare gå som det går...
Ha en fin dag!